Bli fri og hel.

Hei kjære venn og leser, takknemlig for at du følger meg.

LEA

Lea var så utrolig sliten av å holde fasaden for de rundt seg – på jobben, skolen, venner og kjæresten. Hjertet verket og blødde i smerte for den kampen hun kjempet hver dag – med å være fin nok, bra nok, likt nok, rett og slett god nok… Og komme hjem hver dag endte i gråt og fortvilelse for følelsen var den samme.

Jeg strekker ikke til, er ikke like fin, like bra, like kul som de andre…tankene spant rundt og klumpen i magen var svart og tung. Jeg må bare trene litt mer, spise litt mindre, kjøpe den alt for dyre jakken , få siste iPhone, bedre kamera, legge ut 3 nye bilder på Insta.

Uansett om hun fikk både 200 og 300 likes på insta, så slapp ikke den vonde klumpen i magen. De eneste gangene hun ikke kjente på klumpen var når hun danset. Lea elsket å danse, var skikkelig godt også og drømte om å søke seg til en danse og drama skole.

Men så var det mamma. Lea sukket høyt for seg selv, for mamma hadde det ikke så bra. Jeg kan ikke reise fra mamma, hun trenger meg og jeg er så sliten av alt dette. Tårene rant over igjen for tusende gangen,,og håpløsheten seg inn i hver krik og krok av kroppen, brant som lavaelver. At livet skulle være så vanskelig å leve ville hun aldri ha gjettet da hun tenkte tilbake på sin første barndom, den var så ubekymret helt til pappa dro. Lea og Lillebror ble alene med mamma, da startet den andre barndommen med økende frykt, ensomhet, mørke, usikkerhet, og alt for mye ansvar.

Mamman til Lea led av en kompleks psykisk sykdom. Det var alltid vont å komme hjem, visste aldri hva som møtte henne. En mamma som lå på sofaen å gråt eller som løp rundt i huset å sjekket alle kontakter, skapdører, dører, eller vinduer igjen og igjen,,lista over ting hun måtte sjekke ble lengre og lenger og i det siste var det gått mye over i vasking, bøtten med sterkt lut-såpevann sto alltid i nærheten og ble ofte brukt. Moren hadde prøvd å få hjelp men trakk seg alltid når det kom til å møte opp. Da ble angsten så stor at hun låste seg inn på soverommet, Lea og broren hørte gråten helt ut i stua. Broren til Lea var flyttet hjemmefra, fikk seg hybel da han var 16 år og kom bare hjem i helgene.

Hadde det virkelig ikke bra på den tiden, men jeg tenkte å sende deg en liten mld og fortelle deg hvor bra jeg har det nå.

LEA

Lea var 17 år og slet med skole, hun hadde droppet ut av både S.T. og Helsefag. Hun hadde søkt litt småjobber, men det var ikke så lett å få jobb når du er under 18 år, men litt vakter hadde hun fått på en bensinstasjon. Hun startet nå i høst opp igjen på andre forsøk på Helsefag, men var så uenderlig sliten, og hadde mye fravær allerede.

Hun selv skjønte ikke hva som egentlig gjorde henne så sliten,,, måtte bare erkjenne at hun ikke hadde vært seg selv siden hun var ganske liten jente. Husket heller ikke når bekymring og frykt for moren startet, visste bare at det begynte etter at pappa hadde flyttet ut. Etter 11 årsdagen ble slutt på å ta med venner hjem. Det ble for vanskelig å forklare. I årene som gikk hadde Lea spilt en rolle, tatt på seg en maske og gjordt det som ble forventet, i allefall det hun trodde var forventet. I blant ble det for mye og vanskelig, det var lettest å bli hjemme på rommet enn å dra på skolen. Noen ganger rømte hun til eldre venner eller kjæresten som heller ikke gikk på skolen, de så på filmserier sammen i timesvis og glemte virkeligheten for ei stund.

Hun måtte trøste mamma på de virkelige dårlige dagene hennes, lage mat til lillebroren og hjelpe han med leksene. Det hadde kostet mer enn hun selv skjønte, men hun elsket lillebror over alt på jord og følte for å beskytte han mot de smertene hun selv bar på. Da han valgte å flytte på hybel følte hun bare stor lettelse for han og litt noe som minte om misunnelse. Men noen måtte passe på mamma.

De vanskelige vonde tankene hadde fått svakere stemme, de ropte ikke så høyt lengre og det ble sjeldnere tunge dager.

Utenfor Lea hadde mammaen tross sine egne smerter skjønt at datteren trengte hjelp, hun selv var full av dårlig samvittighet og skam for at hun ikke klarte å styre sine tanker og handlinger bedre. Hun hadde i sine glimt av våkne stunder og gode dager sett at datteren slet, særlig dette med skolen, at hun droppet ut flere ganger var ikke bra i det hele tatt. Hun hadde hørt om en dame hun kjente til, som jobbet med coaching, og mammaen motet seg opp og ringte for å høre om hun kunne hjelpe datteren. Etter en samtale med coachen skulle moren snakke med jenta si, og høre om hun selv ønsket hjelp og ville dra dra til denne coachen.

Vi møttes noen ganger, og hun jobbet målbevisst fremover med tanker og følelser som ble satt lang-lys på, de som hadde holdt fast på smerten og ensomheten. Hun lærte å skille mellom hva som var sant og ikke sant, hennes ansvar eller andres, hvor ny læring var å ta autoritet over eget og slippe taket i det som tilhørte andre. Hun innså at det var ganske bortkastet og slitsomt å bære på noe hun ikke kunne gjøre noe med, fikk satt ord på at det egentlig handlet om kjærlighet og omsorg – at hun kunne anerkjenne sin kjærlighet og omsorg for andre uten å samtidig måtte bære ansvaret for dem. Oppdaget magien og friheten i å «slippe taket» fra det som ikke trengtes lengre eller ikke kunne gjøres noe med. – Ble oppmerksom på egne forventninger og hva hun «trodde» andre hadde til henne, – kjente stor lettelse i at også mye her kunne gies slipp på. Det kom tydelig frem hva hun trengte å gi seg selv av nye tanker og rutiner som støttet henne i nå sin drøm, og hvilke gamle tanker som måtte gå. Det var en lettelse å få satt tydelige ord og bilder på drømmen sin, når og hvor – det ble jobbet målrettet. Lea jobbet med sin relasjon til pappa og mamma, overlot i sitt sinn til dem å ta 100 % ansvaret for seg selv, for uansett hvordan de hadde det så elsket hun begge ubetinget. Det beste var at hun begynte å kjenne på en ny frihet, nytt håp til å starte på veien mot sin drøm uten all den dårlige samvittigheten som var blitt en nær men dårlig venn som nå ble oppsakt . Insta-kontoen ble slettet da hun innså hvilke vonde følelser og stress den hadde gitt henne. De vanskelige vonde tankene hadde fått svakere stemme, de ropte ikke så høyt lengre og det ble sjeldnere tunge dager. Hun brukte verktøyene hun hadde fått i løpet av de timene vi hadde jobbet og følte selv at nå kunne hun møte verden fra sitt mer sanne jeg – mer sårbar – men også med ny styrke, modigere, et hjerte fremdeles fullt av omsorg og kjærlighet men nå også for seg selv – hun så fremover med håpet som lykt ❤

Hun var kommet inn på sin danse/dramaskole ,levde drømmen sin og var skikkelig god til det. . Jeg ble dypt rørt og varm i hjerte av å høre at hun hadde funnet sin vei. Mine tanker tok meg videre til mammaen hennes, som turte å være modig på datterens vegne.. og tårene trillet av ydmyk medfølelse for både den modige mammaen som turte å be om hjelp for jenta si, og for den lille kjempen Lea at hun klarte å jobbe seg ut av de store «små tankene» om seg selv, til å tørre å tro på drømmene sine og bare å gå for dem. Jeg har sett henne danse i arr. i media og hun er meget dyktig. Det var som mld ble et bevis for at all jobben hun hadde gjort – målrettet – Virket! – Hun levde og lever fremdeles drømmen sin ♥️

Det ville vært et stort tap for samfunnet om denne unge talentfulle jenta skulle fortsatt den destruktive veien hun var på, ikke minst for henne selv. Hun gjorde mye rart og ekstremt for å bli synlig, men det motsatte skjedde… Da «løgntankene» ble avslørt og klarheten fikk tre frem – fikk hun se drømmen sin levende og klar, kjenne på hvordan det ville være å leve den….Det ble en flamme av tro og håp som gav kraft og styrke fra hjertet til å ta det hele og fulle ansvar for drømmen/målet sitt! Så skjedde magien og forvandlingen.

En blomsterkopp – sprang ut i en vakker rose til alles glede! En solskinnshistorie som varmer i hjerte!

THE END ❤

Det er dessverre alt for mange unge og voksne som sliter og sitter fast i vonde følelser og tanker i sin historie.

Men «ropet om hjelp» i smertefølelsen – bak all galskapen vi «gjør» er : « å være god nok, kjenne seg elsket, anerkjent og sett» – det er et menneskets basics behov.

Overlater du dette ansvaret til andre å fylle,, eller tar du ansvar for dette selv? – DET er her den store forskjellen og utløsende faktoren ligger i å lykkes.

Tusen takk for følget kjære venn, og håper du også ble litt gla av denne solskinnshistorien, det er alltid håp!

Blir også supertakknemlig om du legger igjen en kommentar, raust hjelper meg å dele denne bloggen for meg ( i håp om å skape flere solskinnshistorier) , og selvfølgelig utrolig hyggelig om du velger å følge bloggen min ved å trykke på knappen nederst på siden ❤ .

Trenger du noen å snakke med, nøl ikke med å ta kontakt ❤

Gode tanker fra Margrethe Coach

PS: Skulle du ha behov for en samtale om deg selv eller noen av dine ❤ Send meg en mail eller mld. så tar jeg kontakt. Første samtale er alltid uforpliktende og selvfølgelig gratis. Min mail er margrethe@lofotenhelsetrim.no eller messenger ❤